Østfolds rike helleristningsskatter

Mange steder i Sarpsborg finner du fantastiske beretninger fra våre forfedre i bronsealderen. Østfold er det fylket i landet med flest helleristninger, og Skjebergsletta er det området i Norge som har flest helleristninger. I dette frodige kulturlandskapet innerst i Skjebergkilen finnes over 100 helleristningsfelt på åkerholmer og skrånende fjellskjær. I dag farer bilistene forbi på E6 mellom Oslo og Sverige i høy hastighet. De aner neppe hva de går glipp av.

Fascinerende og gåtefulle tegn

I Østfold finnes tallrike bergflater som bærer på spor, ikke bare etter den form og tekstur innlandsisen har gitt fra seg, men også spor etter menneskelige kunstverk. Helleristningene i Norge ble laget i løpet av flere tusen år, helt fra kort tid etter istidens slutt for ti tusen år siden og til langt inn i jernalderen i århundrene etter Kristi fødsel. I løpet av denne lange tiden ble det laget mange slags helleristninger. Helleristninger er bilder eller symboler som menneskene den gangen hogget inn i stein og fjell.

Langs Oldtidsveien mellom Fredrikstad og Skjeberg finner du mange av Norges viktigste fornminner. God skilting og fine tilrettelagte adkomstmuligheter med stier, veier og parkeringsplass gjør at det er enkelt for publikum å finne frem til kulturskattene.

Det er flere spørsmål enn det er svar, rundt helleristningenes symbolikk. Vi vet ikke hvorfor de ble laget, men mange historikere mener figurene kan knyttes til religionsutøvelse, for eksempel soldyrkelse og fruktbarhetsønsker for dyr og mennesker. Det er vanlig å regne med to hovedgrupper av helleristninger i Norge, og for så vidt også i resten av Norden.

Den eldste gruppen kalles ofte veideristninger fordi motivene settes i forbindelse med jegerkulturer, eller veidekulturer.  Av og til kalles disse ristningene også for steinalderristninger fordi de av mange arkeologer regnes for å være laget i steinalderen. Navnet «helleristning» har vi opprinnelig lånt fra svensk, hvor «häll» strengt tatt betyr noe annet enn «helle» gjør på norsk, nemlig «bergflate».

De første jordbruksristningene ble hugget nokså tidlig i eldre bronsealder, det vil si ca. 1600 - 1800 f. Kr. Motivene i jordbruksristninger er ofte figurer, mennesker, skip, dyr, symbolske kunstverk, ubestemmelige gjenstander, redskaper, sleder og andre kjøretøy.

Skip er et mye brukt motiv innen jordbruksristningene. Det er ikke vikingskip som er fremstilt på ristningene, men kanskje en slags forløper for dem. Det var i så fall skip som ikke hadde seil, men som ble padlet frem slik vi ser det på enkelte figurer, eller senere rodd. Ombord kan mannskapet være mer eller mindre tydelig gjengitt, men som oftest bare i form av anonyme loddrette streker. Detaljer ved skipet kan av og til sees, men ofte slik at vi ikke kan si så sikkert akkurat hva dette gjelder.

INSTAGRAM: #helleristninger

Ellers finner vi enkelte vognfigurer på ristningene også; firehjulte vogner som trekkes av okser, og tohjulte vogner som trekkes av hester. Disse skal nok oppfattes som stridsvogner eller kanskje veddeløpskjøretøyer! Ofte er det bare en sirkel med fire «eiker» som er tegnet - solen, slik mange har tenkt seg, eller kanskje heller et vognhjul?

Sarpsborg og Fredrikstad - 1 av 18 fylker med helleristninger

Det er funnet helleristninger i alle deler av landet, fra Hammerfest i nord til Lyngdal i sør. Det er kun Aust-Agder av fylkene i Norge hvor det ennå ikke er funnet helleristninger. Det er stor forskjell på hvor store, tallrike og severdige ristningene er. I noen kommuner, som eksempelvis Fredrikstad, Sarpsborg, Stavanger, Stjørdal og Alta, er ristningene både tallrike, store og høyst severdige. Andre steder finnes det kanskje bare et enkelt skålgropfelt. Triangelet mellom Skjeberg, Sarpsborg by og Fredrikstad by er det området i Norge som er mest tallrike på helleristninger.  Det finnes også spennende helleristningsfelt i Halden, Onsøy, Moss, Rakkestad, Eidsberg og Rolvsøy.

Motivet Bjørnstadskipet er av den vanlige formen med kjøllinje og relingslinje. Krøllstrekene for enden av begge stevnene kan se ut som hode og hale, og fra andre ristninger vet vi at skipene kunne være slik utstyrt i bronsealderen.

Motivene fra Pyntelunden er vanskelig å tolke. Det er bilder som utrykker bevegelse. Kanskje var det som en hest i flyvende fart over bølgene at skipet ble oppfattet. Oppe i skipet står to potente menn med hevede økser som følges av hver sin mindre figur. Vi kan tenke oss at dette er høvdingene og deres nærmeste assistenter. I tillegg er det ikke færre enn 48 loddrette streker som vel markerer resten av mannskapet. Det er egnet til ettertanke - fantes det så store skip i bronsealderen?

Bjørnstadskipet ligger ved Haugeveien, fylkesvei 583 gjennom Skjeberg, ca. 3.5 km fra Hafslund kapell. Avkjøring til parkeringsplass er skiltet. Ca. 500 m gangsti frem til stedet, en nord-østvendt bergvegg.

Uvanlig mange skålgroper er benyttet som motiver på Solbergfeltet. Skålgroper er hugget i størrelser fra 5-10 mm til over 300 mm, og opptil 5 mm dype. De fleste er hugget i bronsealderen med noe som kan kalles en meisel av hard stein. De hadde sannsynligvis en funksjon i forbindelse med en rituell fruktbarhetskultus og offer. Noen hevder at det rituelt ble malt mel i dem fordi de fleste er funnet i nærheten av åkerlandskap.

I svensk folketro kalles de alvekverner, og folk som led av sykdommer som ble forbundet med alvene om elveblest kunne legge litt hår, en del av en negl eller klær som offergave i gropene og be om å bli friske. På noen steder lagde de dukker av dette materialet, og på tre torsdagskvelder på rad ble disse ofret samtidig som gropene ble smurt inn med blod, olje, smør eller talg.

Skålgropene på bildet er hugget inn i fjellet ved Solberg. Rødfargen er malt på for å fremheve formene.
På dette bildet kan skålgropene nesten oppfattes som baller figurene kaster til hverandre! Det er funnet felt som kun består av skålgroper, opptil flere hundre arrangert i mønster eller spredd tilsynelatende helt tilfeldig. Selv om flertallet er hugget inn i fjellet under bronsealderen er de eldste fra steinalderen og de yngste fra jernalderen. Skålgroper er ikke unikt for de nordiske landene.

INSTAGRAM: #oldtidsruta

Helleristningene er farget røde. Det kommer nok av at skålgropene som hadde ligget hermetisk beskyttet under mose og lav på Solbergfeltet hadde rødfarge fra de ble laget for over 3000 år siden. Rødfargen var forårsaket av jernoksid i fjellet det er risset i. Skålgropene kan symbolisere kvinnenes kjønnsorgan. Derfor blir fargen rød en feminin farge og samtidig et tegn på fruktbarhet. Andre tolkinger av skålgroper er solsymbol eller stedmarkeringer.

Hornnes feltet

I gangavstand fra det nye Solbergtårnet finner du Hornnes feltet. Her finnes det 21 skip på en nesten loddrett bergflate. Alle skipene er orientert i en retning mot kysten og havet. Helleristningene er datert til midten av yngre bronsealder ca. 800-700 f.Kr. Bortsett fra skipene og noen skålgroper er det en person som gjør saltomortale på feltet.

I 1975 ble det gjort en arkeologisk undersøkelse inntil helleristningsberget her på Hornnes. Jordlaget ble forsiktig fjernet, og frem kom en smal, lab, steinsatt innhengning. Inn mot berget fant man store mengder knust keramikk, biter av brent leire og brent flint. Sporene kan være rester etter innvielsen av stedet, eller stamme fra gjentatte besøk fra menneskene som har hatt åkre og beiter her. I keramikkrukkene kan det ha vært brygg laget av årets avling. Den brente leiren ble kanskje brukt til å fargelegge figurene mens mytene ble fortalt.

Kalnesfeltet

Kalnesfeltet består nesten bare av billedmotiver. Om bord i flere av skipene sitter det menneskefigurer på rekke og rad. De holder padleårer høyt hevet som til en hilsen. Skipene dominerer dette feltet, men det finnes også andre motiver som hjulkors og dyr. Hjulkorsene er plassert sammen med skip og har blitt tolket som at det er solen som blir fraktet over himmelen av skipene.

Nesten uberørt av tidens tusenårige tann ble et vikingsverd gravd fram fra jorda på Kalnes i 2009. Jernsverdet lå i en mannsgrav sammen med en del av et skjold, og jublende arkeologer konstaterte at funnet er noe helt spesielt, både i lokal og nasjonal sammenheng.  Helleristningene på Kalnes ligger ikke langt fra E6 like nord for Sarpsborg og på østsiden av motorveien. Det kan være litt vanskelig å finne feltet, men det er enklere om du tar utgangspunkt i at du skal til Kalnes jordbruksskole som ligger bare 200 meter fra helleristningsfeltet.

Alvim feltet

For en spesiell beliggenhet!

Langs vestsiden av Glomma sør i Sarpsborg by finner du helleristningene på Alvimfeltet som ligger midt mellom to store boligblokker.

Skip er det flere av på dette feltet. Et motiv skiller seg ut fra andre ristninger, og det er en elegant tohjulet vogn med sprelske hester foran. Storkarer hadde hest og vogn, og fra graver i andre land i Europa er det funnet eksempler på mannsgraver som inneholdt slike vogner, hester og seletøy. Disse gravene er tidfestet så tidlig som 1200 år f.Kr. I Sverige er det funnet rester av vogner og hesteutstyr fra 700 år f.Kr., så det ville være naturlig at dette også var her i Østfold.

Hva er Helleristninger?

Fra de eldste tidene er helleristningene den mest monumentale kunst som er bevart til vår tid. Kunstverk av tre, skinn og andre forgjengelige materialer kjenner vi ikke lenger til, men tusenvis av helleristninger ligger der fremdeles, slipt eller hugget inn i stein på bergflater, under heller og på steinblokker i det mest av landet.

Navnet «helleristning» har vi opprinnelig lånt fra svensk, hvor «häll» strengt tatt betyr noe annet enn «helle» gjør på norsk, nemlig «bergflate». «Ristning» skulle egentlig bety at figurene er risset eller skåret inn, noe de i virkeligheten sjelden er. De eldste helleristningsfigurene ble slipt inn i fjellet, men senere var det vanligst å hugge dem inn med et eller annet hardt redskap.

Arkeologene har hittil ikke lyktes i å peke på akkurat hvilke redskaper som ble brukt, så det er det vanskelig å si noe sikkert om. Stort sett må vi vel tenke oss at det var harde steiner som ble benyttet, men ingen slike er noen gang funnet ved en helleristning.

«Helleristninger» er altså figurer som er slipt, hugget eller av og til skåret inn i stein. Skrift er det aldri snakk om, og runeinnskrifter regnes ikke med til helleristningene. Det gjør heller ikke de billedsteiner som finnes fra jernalder og vikingtid. Helleristninger som ligner de norske finnes ellers i Sverige, Danmark, Karelen og Nord-Tyskland. Andre steder i verden forekommer det vi ville kalle helleristninger mange steder - i Afrika, Nord-Italia, Sibir, Kina, Australia og Amerika, med andre ord på alle kontinenter!

Kilder: 

Østfold Fylkeskommune / Coast Alive - Interreg prosjektet

Hygen, Anne-Sophie & Bengtsson, Lasse 1999: Helleristninger i grensebygd. Bohuslän og Østfold (Rock carvings in a border settlement. Bohuslän and Østfold.). Utgitt i samarbeid med Riksantikvarieämbetet. Warne förlag, Göteborg (Published in collaboration with the Swedish National Heritage Board. Warne Förlag, Gothenburg).

Pedersen, Ellen Anne, Stylegar, Frans-Arne og Norseng Per G. 2003: Østfolds historie ("History of Østfold"). Bind 1: s. 182-238. Øst for Folden ("East of the Fold"). Østfold fylkeskommune (Østfold County Council), Sarpsborg.

Stene, Christine 2003: Meningsinnholdet i bronsealderens jordbruksristninger ("The meaning of Bronze Age agricultural rock carvings"). Upublisert manuskript, IAKK, Det historisk-filosofiske fakultet, UiO (Unpublished manuscript, IAKK, Det historisk-filosofiske fakultet, Oslo University.).

Vogt, David 2000: Helleristninger i Onsøy, Fredrikstad kommune, Østfold ("Rock carvings in Onsøy, Fredrikstad Municipality, Østfold."). Universitetets kulturhistoriske museer, Fornminneseksjonen ("The University's Museums of Cultural Heritage, Antiquities Collection") Varia 50. Oslo.

Boyle, Andrew. Pedersen, Ann-Jorid Pedersen 2008: "Solskip og stjerneguder - en rundreise i Østfolds bronsealder"

WIKIPEDIA

Steiner inn i evighetens univers

Steinringfeltets steiner strekker seg mot skyene. Mot himmelen året rundt står de der som tause soldater - beredt til å forsvare den avdøde høvdingens jordiske levninger. Det er en aura av ærefrykt som preger monumentene på Hunn.

Steinringfeltet på Hunn

To steder på E6 gjennom søndre del av Østfold møter vi skiltet «Oldtidsveien» forsynt med Vegvesenets spesielle severdighetssymbol. Skiltet viser til landets største samlinger av forhistoriske minner: steinsettinger, gravfelt, hulveispor, helleristningsfelt, bygdeborg m.m. Oldtidsveien går langs riksvei 110 mellom Fredrikstad og Skjeberg i Sarpsborg kommune.

Steinringfeltet på Hunn oppfattes av mange som det mest spektakulære kulturminnet langs Oldtidsveien. En rekke graver fra før-romersk jernalder bestående av ringer med store steinblokker, samt enkelte mindre graver og røyser også fra yngre jernalder, er spredt over et stort område og skaper en helt spesiell atmosfære på denne vakre lysningen i skogen.

INSTAGRAM #hunnsteinringfelt

Steinringfeltet på Hunn består av en langstrakt og frodig skråning med landets største og mest interessante samlinger med steinringer. Til sammen finnes det her ni store ringer med oppreiste steiner. I tillegg finnes det flere røyser, samt sirkulære steinsetninger i bakken. Antall steiner i hver ring er 12, 13 eller 15. Den største ringen ligger lengst ned i skråningen, mens fire røyser troner øverst.

Hos lokalbefolkningen går stedet under navnet «Tingstedet» eller bare «Tinget». En annen benevnelse på de sirkulære steinsettingene er «Dommerringer» eller «Tingsteiner». Steinene i disse er oftest odde i antall, hvor 13 eller 15 steiner er det vanligste. Navnene kommer fra den relativt allmenne oppfatning at steinsettingene ble brukt som tingplass eller rettersted.

Ved eller på hver stein skulle det sitte en dommer. I og med det odde antallet steiner kunne en dom aldri bli «uavgjort».  Den som skulle straffes skal ha blitt stilt i midten av ringen, mens dommerne satt på hver stein omkring. Arkeologiske undersøkelser har imidlertid svekket denne teorien noe da det er påvist at det helt sikkert dreier seg om en gravplass. Om stedet i tillegg til å være gravplass også har hatt en funksjon som hedensk sermonisted eller tingplass skal vi heller ikke se bort i fra. De lærde strides fortsatt.

I 1950-51ble flere av ringene og røysene undersøkt. Nær sentrum i enkelte av ringene ble det avdekket en steinpakning eller en helle. Utover litt trekull og brente ben ble det ikke gjort noen funn. Dette viser at det dreier seg om branngraver, og at de døde har fått anselige utformede gravminner fremfor å ha fått med seg utstyr eller gaver i graven.

Sannsynligvis stammer anleggene fra førromersk jernalder (500 f.Kr. - Kr.f.). Karbonprøver (C14-dateringer) fra trekull som ble funnet i en lignende steinring på Midtfeltet på Hunn viste at det var sannsynlig at denne var anlagt før eller i tidsrommet 520-280 f.Kr.

På slutten av 1970-tallet ble det avdekket et lite helleristningsfelt fra bronsealderen i skogen like øst for steinringfeltet. Feltet består av noen enkle skipsfigurer, et par små menneskefigurer og noen skålgroper.

Plasseringen av gravfeltet

Lengderetningen på Hunn steinringfelt er eksakt nord – syd på kompassnålen. Om det er tilfeldig vites ikke (et lignende felt med steinsetning i Vestfold, Istrehågen gravfelt, er også vendt nord-syd i lengderetning). Jernalderens gravfelt skulle sees på lang avstand og lå gjerne i nær tilknytning til veifar, vassdrag eller ved havet. Gravfeltets plassering ga et tydelig signal til fremmede om at man nærmet seg en rik gård med sterk ætt.